Basebåndsignal:
Det originale elektriske signalet sendt av kilden (informasjonskilden, også kjent som senderen) uten modulasjon (spektrumforskyvning og transformasjon) er preget av lavfrekvent, signalspekter som starter fra nær null frekvens, og lavpassform. I henhold til egenskapene til det originale elektriske signalet, kan basebåndsignalet deles inn i digitalt basebåndsignal og analogt basebåndsignal (tilsvarende er kilden også delt inn i digital kilde og analog kilde). Det bestemmes av kilden. For å si det enkelt, er basebåndsignalet signalet som sendes som direkte uttrykker informasjonen som skal overføres, slik som lydbølgen vi snakker er et basebåndsignal. (Hvis et signal inneholder en AC-komponent med en uendelig frekvens og en mulig DC-komponent, er dette signalet et basebåndsignal.)
Siden dempningen av basebåndsignaler ikke er stor innen kort avstand, vil ikke signalinnholdet endres. Derfor, når overføringsavstanden er kort, bruker alle datanettverk basebåndoverføring. For eksempel er signalet fra datamaskinen til skjermen, skriveren og annet periferiutstyr basebåndoverføring. De fleste lokale nettverk bruker basebåndoverføring, for eksempel Ethernet og token ring-nettverk. Den vanlige nettverksdesignstandarden 10BaseT bruker basebåndsignaler.
Frekvensbåndsignal:
I kommunikasjon, siden basebåndsignalet har en meget lavfrekvent spektral komponent, er det generelt ikke egnet for direkte overføring for å motstå interferens og forbedre overføringshastigheten. Basebåndsignalet må konverteres til et signal hvis frekvensbånd er egnet for overføring i kanalen. Det konverterte signalet er et båndsignal (hvis et signal bare inneholder én frekvens AC-komponent eller et begrenset antall frekvens AC-komponenter, kaller vi dette signalet et båndsignal). Den brukes hovedsakelig til videokringkasting av Internett-TV og kabel-TV.